I januar ble det holdt seminar om «Den sensasjonelle sakprosaen» på Litteraturhuset i Oslo, og i etterkant oppsto diskusjon omkring anmeldelser av sakprosa, både i pressen og her på bloggen. Også i denne debatten – som i debatten omkring innkjøpsordningen – ble spørsmålet om kriterier for utvelgelse trukket fram. For hva er egentlig god sakprosa? I en anmeldelse av seminaret skriver Knut Olav Åmås – på kommentarplass i Aftenposten – at en del av årsaken til at dette er vanskelig å besvare er at anmeldere har en tendens til å fokusere på saken, ikke prosaen.
Er dette et problem også når det gjelder utvelgelse av titler til innkjøpsordningen? Er man så opptatt av saklighet og offentlighet at prosaens kvalitet tapes av syne?
Det skal nevnes at seminaret fant sted i NFFs lokaler i Uranienborgveien 2, ikke i Litteraturhuset, men det er helt riktig at det fant sted en til tider både interessant og viktig debatt om sakprosakritikk både under og etterseminaret.
Åmås var ikke den første til å påpeke at sakprosakritikk atlfor ofte handler 95% om sak og 5% om prosa. Det poenget fikk han fra Ivo de Figueiredos åpningsinnlegg under seminaret, som også kan leses i tidsskriftet Prosa.
Takk for rettelsen! Åpningsinnlegget til Ivo de Figueiredo finner du her:
http://www.prosa.no/debatt_artikkel.asp?ID=429
Glimrende!
Jeg fant ikke artikkelen sjøl, men der var den, gitt.