Kva granskar sakprosaforskarane?

Kjersti Fløttum ved Universitetet i Bergen om språk og klima.

Kjersti Fløttum (Foto: På høyden, UiB)
Kjersti Fløttum
(Foto: På høyden, UiB)

 

I både nasjonal og internasjonal formidling av klimakunnskap og i klimadebatter observerer vi bruk av en rekke ulike tekstsjangrer, som inviterer til språk- og diskursanalyser fra forskjellige perspektiver. En åpenbar relevant vinkling er klimadiskursens flerstemmighet (eller polyfoni). Det burde ikke overraske, gitt debattens mange aktører med forskjellige interesser, verdisyn, og holdninger i et spørsmål som har utviklet seg fra å være i hovedsak fysisk til å bli både sosialt, politisk og kulturelt.

I en slik sammensatt formidling og debatt blir kommunikasjon og språkbruk særlig viktig. Vi vet at språk gjør mer enn å representere; språket influerer også holdninger og atferd, og kan skape nye virkeligheter.

Dette er noe av utgangspunktet for prosjektet LINGCLIM (http://www.uib.no/en/project/lingclim) hvor vi studerer i hvilken grad og på hvilken måte språkbruken kan spille en rolle i klimadebatten. Hovedmålet er å utvikle ny og integrert kunnskap om språkets rolle gjennom en tverrfaglig tilnærming hvor språkanalyser kompletteres med meningsmålinger og psykologiske eksperiment. De språklige analysene omfatter undersøkelse av både enkeltord og uttrykk og helhetlige tekster sett i sammenheng med de relevante kontekstene de er laget i. Materialet henter vi fra vitenskapelige, politiske og ulike medie-sammenhenger.

For å forstå bedre klimadebatten undersøker vi blant annet i hvilken grad klimaspråkbruken kan forstås som ulike narrativer, eller ”fortellinger”, som bygges opp rundt en intrige og hvor aktører kan ha eller få roller som ”helter”, ”ofre” og ”skurker”. Hva er for eksempel den offisielle norske fortellingen? Vi kan få en type svar ved å analysere ”fortellingen(e)” i Stortingsmeldinger som er relevante for klimaspørsmålet (som Meld. St. 7 – (2011-2012) Nordområdene og Meld. St. 21 –(2011-2012) Norsk klimapolitikk). Disse tekstene viser en tvetydighet eller dobbelthet i norsk klimapolitikk: Norge ønsker å være verdensledende i klima-og miljøarbeid samtidig med at vi er en stor olje- og gassproduserende nasjon. Like interessant er det at den språklige fremstillingen gjør at regjeringen blir ”helten” i sin egen fortelling. Interessant, men kanskje ikke overraskende i den type sjanger en Stortingsmelding og lignende politiske dokumenter er.

Akkurat nå venter jeg med spenning på FNs klimapanels neste publikasjon. De har en annen historie å fortelle. De skal gi verden et klart vitenskapelig sammendrag av klimaforskningens status, samtidig skal de reflektere ulike synspunkter som finnes. De skal også peke på klimaendringers potensielle miljømessige og sosio-økonomiske konsekvenser. Dette skal de gjøre ved å være både politisk relevante OG politisk nøytrale. En språklig utfordring for IPCC – i et dokument som er av de aller mest siterte i alle deler av verden.

Diskutér på facebook