Forskningsmiljøet Norsk sakprosa har vært knyttet til Institutt for lingvistiske og nordiske studier ved Universitetet i Oslo siden 1. januar 2005, da Johan L. Tønnesson var på plass i det nyopprettede professoratet i sakprosa. Denne stillingen var den første i sitt slag, både i og utenfor Norge. Forskningsmiljøet er en videreføring av de to norske sakprosaprosjektene som ble avsluttet i henholdsvis 1998 og 2003 (se lenke nederst på denne siden). Fra og med høsten 2007 tilbys for første gang mastergraden i Retorikk og Språklig kommunikasjon.
Sakprosa er et unikt skandinavisk begrep, og det finnes flere konkurrerende definisjoner. Sakprosa som forskningsfelt har vokst fram i Norden de siste tiårene. I skolen er det vanlig å definere sakprosa som ”tekster som ikke er fri diktning,” og hovedvekten legges på sjangere som artikkel, reportasje, intervju, brev osv. Man har ofte et prototypisk syn på sjanger. Denne definisjonen er enkel å forholde seg til, men begrenser hva vi kan betegne som sakprosa, fordi det gir et krav om fravær av diktning i sakprosa. I Bogen om sagprosa (1988) definerer Claus Detlef sakprosa som ”en tekst, som adressaten – ud fra sine forventinger – opfatter som direkte udsagn om virkeligheden. Forventningerne skabes bl.a. ud fra den sammenheng teksten ingdår i.” Forskningsmiljøet Norsk sakprosa forstår begrepet som en kulturell og historisk kategori, og utforsker tekster i kontekst.
Denne siden har følgende undersider.
